Klokken er 07.00 om morgenen, kaffen har såvidt begynt å få dreis på kroppen, og 3’er-bussen glir sakte inn mot Småstrandgaten, utenfor Xhibition. Det var ikke nødvendig å trykke på stopp-knappen, da det alltid er noen som skal av på Småstrandgaten. Om ikke noen skal av, skal det hvertfall alltid noen på. Mennesker som har ventet i få minutter på bussen som skal ta dem til sine respektive arbeidsplasser eller studieinstitusjoner. De har dårlig tid de også, men for dem er jeg usynlig. Vi er usynlige.
Det er ca 50% av de som sitter på bussen som går av på Småstrandgaten. Vi jobber i sentrum, studerer i sentrum, eller vi skal ta Bybanen videre ut mot Bergens sagnomsuste forstader. Det betyr at de kanskje er 25 mennesker som skal av bussen, gjennom to relativt smale dobbeltdører. Det er vel ca. samme antallet som skal inn på den samme bussen. Uten å være en matematiker, fysiker eller ingeniør kan jeg som en relativt oppegående samfunnsborger kalre å tenke meg til at det nok er mest gunstig om de 25 menneskene som skal på, erstatter de 25 menneskene som går av. Så hvordan gjennomføres dette rent praktisk? Det er det dessverre svært få Bergensbeboere som vet.
Egoistiske, uintelligente og tidspressede mennesker presser seg på, sniker seg forbi barnevogner på vei ut døren, kun for å sørge for at de kommer kjappest mulig frem til sin endelige destinasjon. Kanskje tror de døren på bussen er en slags portal, slik som i Harry Potter-bøkene, der du blir teleportert til et ønsket sted bare du hopper inn i en peis? Det er svært beklagelig å være samfunnsborgeren som må fortelle dem den grufulle sannheten; slike teleporteringsportaler finnes ikke. Ikke enda, i hvertfall. Og om det mot all formodning skulle finnes et sted der ute, så er det lite trolig at den finnes på 3’er-bussen i Småstrandgaten.
Så, kjære Bergenser. Gi det 10 sekunder. Gi oss muligheten til å gå av, før du går på.
Use your wisdom, Harry
– Frustrert alenemor, 32