Det var en gang en fritidsklubb som ble kontaktet av en journalist* for å skrive en sak om klubben. Klubben så dette som en mulighet til å vise seg fram og kanskje tiltrekke nye medlemmer. Resultatet ble noe som verken journalisten eller klubben hadde forutsett.
Det er ikke alltid lett å vite hva man skal gjøre når en journalist banker på døra og viser interesse for det man driver med. Særlig hvis det er en aktivitet som ofte er beskrevet som noe «for de spesielt interesserte». Så hva gjør man da? Man åpner døra og håper å få så mye oppmerksomhet som mulig. All PR er god PR, ikke sant?
Prosessen i seg selv gikk smertefritt. Journalisten virket interessert og engasjert i temaet. Det ble tatt mange gode bilder og samtalen var avslappet og betryggende. Det hele virket som om det var sendt fra himmelen. Så kom artikkelen og skuffelsen. Klubben og medlemmene ble ikke akkurat satt i dårlig lys, men vinkelen i artikkelen var heller ikke positiv. Det var vanskelig for medlemmene å ikke føle seg forrådt. Journalisten skrev etterpå en melding til klubben og forklarte at han hadde dårlig samvittighet for hvordan saken ble, men at det var redaktøren som presset ham til å ha en mer dramatisk vinkling.
Hvor gikk det galt?
Klubbens feil var at de ikke tok en aktiv rolle i prosessen. Det holder ikke med å bare gi informasjon til media og forvente at de skal jobbe for deres interesser. Eksempelet her virker kanskje litt ufarlig, men poenget er at informasjon kan bli brukt på andre måter enn det man hadde tenkt. Er det klubbens feil at artikkelen ble som den ble? Ikke helt, men de bidro heller ikke til å skape en mer positiv vinkel. Hva kunne de gjort annerledes? Det første de kunne gjort var å spørre journalisten om hva artikkelen skulle handle om, og hvorfor han var interessert i å skrive noe om dem. Resten handler om å vite hva de selv ønsket å kommunisere og fokusere på, for å fremheve deres interesser.
Journalisten har selvfølgelig sin egen agenda. I dette tilfellet virket det som om journalisten var interessert og engasjert i temaet, og at intensjonen var å skrive en opplysende sak om en ukjent del av nåtidens kultur. Ifølge journalisten var ikke dette dramatisk nok for redaksjonen og ting burde endres. Som vi allerede vet var ikke journalisten helt komfortabel med situasjonen. Vær-varsom plakaten, som beskriver de etiske normene for pressen, forteller oss at:
–Den enkelte redaksjon og den enkelte medarbeider må verne om sin integritet og troverdighet for å kunne opptre fritt og uavhengig overfor personer eller grupper som av ideologiske, økonomiske eller andre grunner vil øve innflytelse på det redaksjonelle innhold.
Skribent vs redaktør
Så enkelt er det ikke. Journalisten ønsker å verne sin integritet, men samtidig vil han få saken sin publisert. Redaktøren vil ha en dramatisk tilspisset sak og gir klar beskjed til journalisten: Enten gjør han som redaktøren sier, ellers blir ikke artikkelen publisert. Redaktøren er ansvarlig for alt som blir publisert, så det virker derfor naturlig at de stiller visse krav til skribentene sine. Spørsmålet her er hvor mye makt redaktøren skal ha over det som blir skrevet. Vær-varsom plakaten sier:
–En redaksjonell medarbeider kan ikke pålegges å gjøre noe som strider mot egen overbevisning.
De samme reglene gjelder for redaktøren, og den eneste måten å løse dette på er internt i redaksjonen. Men hva skjer om de ikke klarer å bli enige? Det som burde skje i en ideell verden er at artikkelen ikke blir publisert, men dessverre finnes det mange faktorer som kan motivere journalistene til å publisere redaktørens versjon, på tross av at det blir noe annet enn det de ville. Det som skjedde i dette tilfellet var at journalisten prøvde å mykne opp de tilspissede delene, for å prøve å tilfredsstille ønskene til redaktøren og samtidig få artikkelen sin publisert.
Jeg synes ikke at dette holder. Dette skader både medias kvalitet og integritet. Det syns ofte når en artikkel er skrevet halvveis av flere personer. Det samme gjelder når en «vanlig nyhetssak» blir overdrevet eller gjort «mer dramatisk». Resultatet er ofte en uinteressant artikkel som verken er opplysende eller engasjerende. Et slik produkt hjelper ikke. Det skader også relasjonen mellom media og publikum. Hvorfor skal en samarbeide med dem hvis resultatet er at man blir hengt ut? Spesielt hvis journalisten selv innrømmer at han har gjort noe feil og ber om forståelse – det gjør bare vondt verre. Moralen i denne historien er derfor: vær forsiktig når du slipper en journalist inn; alt du sier kan og vil bli brukt mot deg.
*Journalisten ønsker å være anonym
Kilder:
http://presse.no/Etisk-regelverk/Vaer-Varsom-plakaten