Jeg har brukt Bergens kollektivtilbud i nesten tolv år. I denne perioden har det skjedd betydelige endringer i driften av den lokale kollektivtrafikken. Busselskaper har kommet og gått, bybane har blitt bygget og tilbudet har ekspandert. Men et aspekt som ikke har endret seg er vår oppførsel og oppfatning av hvordan en busstur skal foregå.
Jeg er selv skyldig i denne oppførselen. Hele min personlighet endrer seg sekundet jeg setter foten innenfor kollektivdøren. Jeg oppdager en dramatisk endring i den sosiale situasjonen og min vilje til å interagere forsvinner. Når jeg kikker meg rundt er mange innestengt, overlegne, tomme i blikket og livredd for å komme i kontakt med andre mennesker. Dette er ikke noe som gjelder en spesifikk gruppe. Nesten alle, enten de er små eller stor, trekker seg tilbake og låser ut alt som skjer rundt dem.
De klassiske scenarioene
I alle mine år som kollektivtrafikant har det alltid vært to klassiske situasjoner som har stukket seg ut. Den første er mennesker som alltid setter seg på det ytterste sete og nekter å la andre mennesker sitte ved siden av seg. Dette eksemplet har alltid vært fascinerende. Vi velger å bruke et offentlig transportmiddel, men oppfatningen om hva en offentlig busstur innebærer er svært ulik. Vi ønsker ikke nærkontakt. Nå er det ikke slik at alle følger dette eksemplet, men hver dag ser jeg mennesker som skaper akkurat denne situasjonen. Det som igjen gjør problemet verre er folks frykt for interaksjon og manglende bruk av verbal kommunikasjon. Dette kan vi også knytte opp mot den andre klassiske situasjonen.
Når man sitter innerst på et sete og skal av, så må sidemannen flytte på seg slik at du kan komme forbi. Det er ikke lenger verbal kommunikasjon som blir brukt for å signalisere at man skal av, men kroppsspråk. Uten å si et ord kan man reise seg eller rasle med sekken og personen ved siden av vil forstå at du skal av og vil reise seg øyeblikkelig. Vi har gjennom flere år nærmest perfeksjonert denne teknikken til å bli en akseptert norm i vår kollektivtrafikk.
Kultur, teknologi og generasjoner
Åpenbart er det ingen vitenskapelig forklaring på hvorfor vi oppfører oss slik. Men jeg tror kultur og teknologi kan være noe av årsaken til vår synkende grad av kommunikasjon i kollektivtrafikken. I mine samtaler med utvekslingsstudenter får jeg ofte det samme svaret. De er sjokkert over manglende grad av høflighet de møter på bybanen eller bussen. I et samfunn som er vant til liten interaksjon med fremmede, så er det ikke overraskende at det er dette utlendinger først legger merke til når de kommer til Norge. Vår offentlige oppførsel er mye styrt av kultur. Men samtidig kan ikke bare normer og kultur ta hele ansvaret for vår oppførsel i kollektivtrafikken.
Et annet aspekt er måten vi bruker teknologi. De fleste med en smart-telefon, en iPad eller en musikkavspiller drar nytte av denne på bussen, bybanen eller toget. Dette har nok også mye av skylden til at vi er kontaktsky. De fleste er oppslukt i egne tanker eller omsvermet av musikken som spilles på hodetelefonene. Vi bruker alle disse enhetene for å underholde oss selv i hverdagen og har blitt en integrert del av kollektivtrafikk-opplevelsen.
Det er også ulik oppførsel å finne blant forskjellige generasjoner i kollektivtrafikken. Mitt inntrykk er at eldre mennesker er mer åpne og høflige, mens dem fra 40 år og nedover er til en viss grad mindre mottakelige. Å vokse opp under forskjellige perioder i Norge har sikkert hatt mye å si for hvordan vi har utviklet våre sosiale interaksjoner som et samfunn. Men samtidig er det alltid interessant å bemerke seg de forskjellige oppførselene som er tilstede under en busstur.
Unik kommunikasjon
Dette er selvfølgelig personlige erfaringer jeg har gjort meg over alle mine år som buss-, tog- og bybanebruker. Mange faktorer spiller inn i hvorfor vi oppfører oss slik vi gjør. Men jeg syns allikevel det er verdt å bemerke seg hvordan vi kommuniserer i kollektivtrafikken. Det er noe veldig særegent ved måten vi bruker kroppsspråk i stedet for det verbale språket for å kommunisere. Det er sikkert mange paralleller man trekke frem i andre sosiale situasjoner også, men spesielt i kollektivtrafikken har vi utviklet en ganske unik kommunikasjonsform her i Norge.