Jeg har vokst opp i en familie med fem eldre søsken, der jeg selv er yngst. Det er både fordeler og ulemper ved å være minstemann. Minstemann slipper gjerne flere plikter og har færre sperrer for sin oppførsel. Den yngste får større frihet til å drømme, men ulempen er at foreldrene aldri vil slippe tanken om at en er yngst.
Minstemann slipper flere plikter
De eldste får naturlig nok flere ansvarsoppgaver og plikter enn den yngste. Forsker, Pål Johan Karlsen, sier at ”minstemann slipper flere plikter som den eldste må gjøre”. Eldstemann blir tidligere ansvarlig for seg selv og blir gjerne gitt arbeidsoppgaver tidlig i hjemmet. Jeg kan tenke meg at den eldste får strengere oppdragelse enn de som kommer etter. Foreldrene tenker sikkert at så lenge vi gjør en god jobb med de første, vil de sette standarden for etterkommerne. Dette er ikke tilfelle i vår familie. Jeg bare vokste opp. Hver gang jeg gjør noe familien min blir flau over, skylder de på at jeg ikke fikk oppdragelse.
Minstemann kan være pøbel uten noen spesiell grunn
De fleste tenker at de yngste slipper billig unna når det kommer til søskenkrangel, og det er for så vidt sant, helt til en kommer til en viss alder. Det er jo ikke tenkelig at den yngste vil framprovosere dårlig stemning eller ha ondsinnede intensjoner. Minstemann blir sett på som søt og uskyldig, og voksne kan ikke se for seg at den yngste kan være en bærer av dårlige intensjoner eller baktanker. Jeg har sett tilfellet hos mine tantebarn. Den yngste av tre barn, slår mellomste uten grunn. Den mellomste tar selvfølgelig igjen og den yngste begynner å gråte. Hvem får skylden? Den mellomste, nettopp fordi hun er den personen som mest sannsynlig ville ha startet en krangel. En skal ikke undervurdere den yngste. De kan være noen pøbler, og da snakker jeg også om meg selv. I denne forbindelse har jeg vokst opp med et prinsipp; dersom jeg slår en av mine søsken, får jeg dobbelt så hardt tilbake som om det var en rettferdig straff. Det fikk meg i hvert fall til å revurdere min impuls om å slå mine søsken igjen. Jeg lærte manerer på den harde måten. På et tidspunkt sluttet mamma å gi meg medfølelse, for hun skjønte at jeg framprovoserte det selv.
Bortskjemt
Mine eldre søsken synes at jeg alltid har vært bortskjemt og sammenligner mer enn gjerne seg selv med meg når de var på din alder. ”Mamma, jeg fikk aldri så mye klær, da jeg var på hennes alder.”. For min del gjorde det ikke noe at de tok det opp. Jeg var fornøyd med den nye jakken eller buksa jeg nettopp hadde fått. I dette tilfelle er det vanskeligere for foreldrene å vite hvordan de skal forholde seg til argumentasjonsutvekslingen. Foreldre husker ikke alt de har gitt, spesielt dersom de har mange barn. Jeg må nok innrømme at jeg har fått litt ekstra penger til klær, samtidig som jeg har arvet klær.
Behov for anerkjennelse og nysgjerrig av natur
Jeg tror ikke den yngste har lett for å forutse konsekvensene av sine egne handlinger. Vi våger å ofre mer enn de fleste. Vi kaster oss ut i det, for deretter å feile. Grensene blir sprengt og finnes ikke filter for hva som kan bli sagt eller gjort. Som minstemann trengte jeg bekreftelse på at jeg ble sett, da jeg noen ganger følte meg oversvømt av mine eldre søsken. Jeg pratet hull i alles hjerner, samtidig som jeg stadig hadde et høyt energinivå. Som liten kom jeg ofte med dristige utsagn. Jeg har stadig hørt at jeg er direkte talen min, og i enkelte tilfeller frekk uten egentlig å vite det selv. Med direkte i talen, mener jeg å stille direkte og personlige spørsmål til mennesker en knapt kjenner, uten hemninger. En gang spurte jeg en fjern tremening og hans kone på en restaurant, som vel og merke har slitt med å lage barn i en god stund, om det var romantisk den dagen de lagde barn. Familien min ser forvirret på hverandre og gir meg et blikk som sier ”Sånt spør du ikke om.”. Ingen sa til meg at det var i strid med sosiale normer. Jeg fikk riktignok høre det i etterkant, og i enkelte tilfeller ennå, men på det tidspunktet tok nysgjerrigheten min over. Dette var ikke et spørsmål for å dra oppmerksomhet, men som jeg spurte av ren nysgjerrighet da jeg hadde sett for meg en romantisk setting med tente lys.
Rastløse og masete
Jeg var veldig nysgjerrig som liten, og jeg kan nesten sammenlignes med en snushane. En snushane er en som er over gjennomsnittet nysgjerrig. Ifølge min mening henger lite tålmodighet sammen med at en stadig er på utkikk etter nye og spennende ting, nettopp fordi en blir lett rastløs. Trangen etter å handle eller gjøre noe annet tar overhånd, og med det kommer masing. Jeg husker at jeg kontinuerlig maste på mine eldre søsken om å spille spill, men jeg fikk alltid til svar; ”Nei, ikke nå.” Til tross for det samme svaret hver bidige gang, ga jeg ikke opp. Jeg levde i håpet om at de en dag ville svare ”ja”, og enkelte ganger maste jeg så mye at de måtte til slutt gi etter. Masingen avtok etter hvert som jeg ble gammel nok til å lære meg de samme spillene som de likte. Da ble det mer en glede på alles vegne.
Ikke redde for å drømme om noe større
Jeg har aldri vært redd for å drømme eller tenke stort om framtiden. Ingen har satt grenser eller krav til mitt valg av studieretning. Jeg har følelsen av at de eldste av søsknene mine har blitt rådet til å velge en yrkesrettet og sikker studieretning for raskt å finne seg en jobb som gir dem økonomisk stabilitet. De eldste spør meg stadig om hva jeg har lyst til å bli, og hva jeg vil gjøre med livet mitt. For meg handler det ikke om hva jeg ender opp med eller hva jeg gjør med livet mitt, selv om jeg har en viss idé og tanke om det. Jeg har heller fokuset på at jeg studerer noe som interesser meg, og som jeg ser for meg at jeg jobber med om 10 år fra nå. Familien min har respektert mine valg og har gitt meg muligheten til å utforske og se hva som passer for meg.
Alltid sett på som liten
Selv når jeg blir 30, vil mine foreldre se på meg som minstemann. Jeg er og forblir alltid minstemann i mine foreldre sine øyne. Den tanken vil aldri endre seg. Jeg tror det har noe med foreldres tanker om at den yngste trenger mer omsorg og beskyttelse, da minstemann blir sett på som liten og uselvstendig. Det er ulempen ved å være minstemann, en blir stemplet som minst og det vil følge en resten av livet.
Referanse:
http://www.klikk.no/foreldre/smabarn/article484623.ece
Bildet er hentet fra:
http://www.jugendreferat-altdorf.de