Tenk deg at du har vært to uker på ferie i Italia. Du har sett utrolig kunst, drukket espresso og spist søte kaker til frokost, og tatt inn inntrykkene av heten, livet, menneskemylderet.Hvordan opplever du så hverdagen når du kommer hjem? Legger du merke til hvor frisk og ren luften er? Hvor godt det er med grovbrødskive med brunost til frokost? De ekstremt grønne fjellene rundt Bergen, og de små, blå keramikkflisene i brolegningen på Vågsallmenning?
Det å reise bort bringer oss ikke bare ut av den trygge hverdagen, og gir nye opplevelser mens vi er i utlandet. Reisens siste punkt er som oftest det å komme hjem igjen, noe som gir en mulighet til å oppleve det hjemlige med et nytt blikk: som en turist ville sett det. Vi har blitt rykket ut av komfortsonen, og bort fra de vante rutinene våre.
Legger du merke til de blå flisene når du går gjennom Vågsallmenning? (Foto: Elisabeth Heggernes)
Mennesker er vanedyr
Fra vi er spedbarn elsker vi mennesker rutiner. Da niesen min var rundt ett år gammel skulle jeg være flink tante og ta morgenstellet på lille gullet mens foreldrene var ute på tur. Å ta på rein bleie gikk fint, men så ville tante ta på henne sokkene før buksen var på. Det ble full krise, store protester og tårer. Sokkene måtte av igjen, og buksen på først. Da var alt i orden igjen for ettåringen, mens tante var litt oppgitt og litt fascinert.
Hva var det egentlig som skjedde? Allerede ett år gammel hadde niesen min øvd inn en rekke rutiner og vaner som for henne var en fast regel, deriblant en vane for hvilken rekkefølge hun ville ta på seg klærne. Gjennom tillærte vaner lærer vi en måte å skape kontroll i hverdagen på, en følelse av trygghet ved at vi kan forutsi hvordan dagen skal bli. Disse vanene er gode å ha, vi trenger grensene og den følelsen av kontroll de gir.
Vanenes sløvende makt
Men vanene og rutinene våre kan også sette rammer som virker begrensende på oss, og som gjør oss sløve der vi går den samme veien til jobben hver dag uten å egentlig se omgivelsene rundt oss. I essayet Kunsten som grep fra 1917 viser Viktor Sjklovskij til en anekdote hos Tolstoj. Her beskriver Tolstoj en hverdagslig rengjøring av stuen, hvor han etter at han er ferdig ikke kan huske om han har tørket støv av sofaen eller ikke. Siden støvtørkingen er en rutine for ham, kan han la den foregå automatisk og la tankene vandre til andre ting enn det han holder på med.
Sjklovskij mener dette viser hvordan vi alle, gjennom våre vaner og rutiner, hver dag går glipp av opplevelsen av verden slik verden egentlig er. Ved å sette på hverdagens «briller», overser vi omgivelsene rundt oss – vi ser dem ikke, fordi vi har sett dem før, de er blitt automatiserte i oss. Til og med språket danner en slik automatisk måte å se verden på, ved at det setter grenser for hvordan vi snakker om og beskriver verden.
Kunstens funksjon
For Skjlovskij skal kunsten og litteraturen ha som sin fremste oppgave å hjelpe oss til å komme ut av rutinenes makt og forlate komfortsonen for en stund. Kunsten skal være vanskelig å forstå, den skal fremkalle det Sjklovskij kaller «underliggjøring». Dette skal tvinge oss til å gå ut av den vante måten å tenke på, så vi må finne nye innfallsvinkler, nye måter å se verden på. En stein er ikke bare en stein, den kan være en spesiell stein med sin egen «steinhet».
Når kunsten klarer å skape underliggjøring, gjør den at vi må bruke lenger tid for å ta den inn, vi må stoppe opp og sanse verden på ny. Å bli presset til en ny synsvinkel på den lille biten av verden kunsten omhandler, kan gjøre at vi forstår verden på en annen måte enn før, som den egentlig er i seg selv.
Dermed kan kunsten og litteraturen gi oss et utvidet perspektiv på tilværelsen, og være med på å berike livene våre. Ved å vise frem en annen form for virkelighet kan de hjelpe oss til å stoppe opp i den automatiske sansningen av omgivelsene, og gjøre at vi klarer å se hvor vakkert det kan være med høstregn og tåke over byfjellene i Bergen, og de små keramikkflisene på Vågsallmenning.
Høstvær i Bergen (Foto: Elisabeth Heggernes)
Ref: Sjklovskij, Viktor: Kunsten som grep, i Kittang, Atle m.fl: Moderne litteraturteori. En antologi, Universitetsforlaget, 2003