Fra 12-14 september starter den lokale musikkfestivalen Phonofestivalen. Helt siden 2005 har Studentradioen i Bergen arrangert denne ikke-kommersielle festivalen hvor musikk og kultur kommer sammen for et bredt ungt publikum. Hovedsakelig ble festivalen grunnlagt for å promotere etablerte og uetablerte musikkaktører, men opp gjennom årene har festivalen også arrangert debatter, utstillinger, radiosendinger og kunst for å tiltrekke seg mer enn bare musikkinteresserte.
I år skal ikke bare norske, men også utenlandske band besøke Bergen under Phonofestivalen. Både Storbritannia, Danmark, Nederland og Sverige er representert i tillegg til mange norske band og musikere. Selv om festivalen mener å sette sitt hovedfokuset på norske artister er det nok de internasjonale som vil stjele publikums oppmerksomhet i år. Band som Reptile Youth fra Danmark og Storbritannias Mark Frye og Girls Names vil trolig være de største publikumsfavorittene under årets festival. Man kan da sette spørsmål om hvor trofast man skal være til festivalens grunnleggende prinsipper. Mange vil nok mene at god musikk uansett hvilken bakgrunn er alltid positivt under en musikkfestival, men hva da med de uetablerte norske artistene som skriker etter oppmerksomhet fra et kresent bergens-publikum?
Ser vi over årets musikkprogram dominerer norske band og artister. For mange unge musikkinteresserte vil nok de fleste kjenne igjen band som Electric Eye, Berlingo og Kaja Gunnufsen. For resten er alt avhengig av publikums interesse etter å høre ny norsk musikk. Ser vi tilbake på festivalens popularitet har oppmøtet blant publikum vært varierende. For mange norske uetablerte musikkaktører vil en lokal festival uansett være til hjelp til å promotere deres musikk, men samtidig må de også kjempe mot større og mer etablerte aktører. På mange måter er dette alltid et tilfelle under en musikkfestival. Konkurransen om publikums oppmerksomhet er alltid aktuelt, men når Phonofestivalen er ment som en promotør av norsk undergrunnsmusikk faller dette prinsippet bort når man henter inn større band fra utlandet.
Phonofestivalen har som mange andre musikkfestivaler operert med frivillige noe som har gjort det økonomiske aspektet mindre kritisk. Som nevnt tidligere har det vært varierende antall publikum på festivalen og man kan da anta at innhentingen av utenlandske band er av økonomiske årsaker, men også som trekkplaster for publikum. Slik sett kan man dra inn et større publikum som vil forhåpentligvis gå og se andre band. Dette er paradokset en lokal musikkfestival må operere under. Når målet er å promotere uetablerte musikere må man også trekke publikum gjennom å innhente større musikkaktører. Slik blir oppmerksomheten skiftet fra de uetablerte til de etablerte og dette stjeler på mange måter oppmerksomheten til norsk undergrunnsmusikk. Da kan vi diskutere hvorvidt Phonofestivalen følger sine grunnleggende prinsipper eller om det er på tide å utvide sitt fokus til å bli en mer generell musikkfestival.