Jeg har intervjuet Thor Brekkeflat. Intervjuet ble gjort uten forhåndsbestemte spørsmål, men med stikkord jeg ville komme gjennom. her er den fulle artikkelen som ble resultatet av intervjuet.
Thor Brekkeflat om ensomheten.
”Ensomheten er byens største problem.”
Thor Brekkeflat var gateprest i Bergen i 15 år og har opplevd ensomheten tett på kroppen. Han har blitt et kjent fjes i Bergen, og sier at han må beregne god tid hvis han skal gå over Torvallmenningen, det er alltid noen som tar kontakt med ham.
Det betyr ikke nødvendigvis at han aldri føler seg ensom. Det handler litt om rollen han har fått gjennom sin tid som prest. Folk kan se på ham som en vellykket mann i sitt yrke, og at han har blitt den hjeloeren man kan komme til med sin ensomhet og sine problemer. Dette kan være utfordrende for ham, kan han fortelle.
”Det hender at jeg blir preget av den ensomheten mennesker kommer til meg med, og at jeg også må snakke med venner om at jeg sliter selv. Da merker jeg også hvor vanskelig det kan være å ta kontakt om slike ting” – sier Brekkeflat.
Byens største problem.
Problemet med ensomhet er større enn mange tror. Følelsen på ensomhet rammer mange i dagens samfunn, og gruppen der problemet øker mest er blant ungdom mellom 15 og 25 år. I følge Brekkeflat snakker man ofte om å sette problemene i båser som rusavhengighet, sykdommer, kriminalitet, ungdomsproblemer, prostitusjon og så videre, men ensomheten er større enn alle disse, og har en tilknytning til mange av dem. En kan komme inn i en negativ spiral hvis det der andre problemer leder til ensomhet som leder til større problemer igjen.
Ensomheten gjennom hans øyne. Ensomheten er byens største problem, mener han. Ikke bare den synlige, men også den usynlige ensomheten som ligger bak masker og roller som mennesker har i forhold til hverandre. Følelsen kan skyldes mange ting. I et prestasjonssamfunn som vårt kan sykdom og handikap, og det å ikke ha penger til å være med på aktiviteter kan lede den med seg, og tap av nær familie kan være virkelig ille for mange.
Snakk om det.
Noe av det viktigste når man føler på ensomheten, er å tørre å snakke med noen om det, eller å kunne snakke med noen om det som fører til følelsen. Det trenger ikke å være store ting som gjør det, men det kan likevel være vanskelig å ta det opp med noen.
Spesielt for dem som ikke har noe særlig nettverk kan det ta på å leve med ensomheten. Det er tøft å ikke ha så mange å gå til med sine tanker og problemer.
Alle har behov for å bli sett.
”Bet er to ting jeg trenger i løpet av en uke. Det ene er at noen sier hei til meg, eller tar kontakt på noen måte – det å bli sett. Det andre er at jeg får tilbakemelding fra noen på meg som person. Hvis de to tingene uteblir kan det være psykisk skadelig.”
Brekkeflat forteller om en reise han gjorde til en annen by, der han ikke kjente noen. Der gikk han rundt i gatene i to dager uten å bli kontaktet av noen, det virket som ingen merket at han var der. Denne opplevelsen gjorde inntrykk og ga en dypere forståelse for andre som har det på samme måte hver dag, og han tok det med seg videre i sitt virke.
Knekk ensomheten.
”For å knekke ensomheten er det viktig å vise raushet mot andre, og by på seg selv.” – Sier Brekkeflat. ”Vi trenger rollemodeller som gjør sitt miljø slik de vil ha det, som inviterer, tar kontakt og gir av seg selv”. Hvis man legger til rette for et større fellesskap så er man godt på vei. Inviter noen flere på middagsbesøk enn du pleier, hils på kjente og si takk for sist, smil til andre. Slike små ting kan være verdt mye i den andre personens hverdag, mener han.
Se nøye etter, en gang til.
Det er fryktelig lett å sette problemer i bås, forteller Brekkeflat, og det er lett å tenke at mennesker som er satt i båser som ikke er i tråd med normalen bor på andre planeter enn en selv. Derfor er det viktig å se etter en gang til, om det virkelig er så enkelt. Det handler om å respektere andre for den de er.