Jeg er nysgjerrig på veien hans hit og hva som venter i fremtiden og spør innledningsvis når han begynte å studere for første gang.
– Det var vel etter militæret i 2000, ex-Phil på Blindern. Og det strøk jeg i.
Jeg spør han om jeg får lov til å skrive det, og han svarer fort at jeg selvfølgelig kan det. Han fortsetter med å fortelle sitt lange studieløp som jeg trodde var mye kortere. Det viser seg at Erlend har studert både litteraturvitenskap, historie i Roma og en bachelor i internasjonale studier før han begynte på master.
– Etter bacheloren min dro jeg til New York og tok en master i statsvitenskap.
Jeg skyter impulsivt inn med at han høres så gammel ut.
– Jeg er jo det, sier han fort.
Høsten 2008 begynte Erlend på doktorgraden sin som han tok i Oxford. Han ville helst ta den i USA, men siden han allerede hadde vært borte en stund ønsket han å bo nærmere Norge. Professor Iver Neumann anbefalte han å dra til Oxford, som selv hadde erfaringer derfra.
Politireformer i Sierra Leone
– Kort sagt handler min doktoravhandling om statsbygging i Afrika, nærmere bestemt i Sierra Leone. Jeg har prøvd å finne ut hvordan statsbyggingen og tenkningen har forandret seg over tid ved å se på politireformer i Sierra Leone. Jeg har gjort en historisk sammenligning av politireformene fra slutten av kolonitiden med reformene fra etter borgerkrigen som var på 1990-tallet. Du vet, man snakker ikke så mye om kolonitiden, det er noe de vil legge bak seg, men jeg har blant annet kommet fram til at tenkningen som ligger bak det å bygge opp et politistyre er veldig lik med den som var under kolonitiden. Og det er jo ganske interessant.
Men når du sier «de», mener du afrikanerne? Spør jeg uvitende.
– Nei, faktisk så har ikke de problemer med å snakke om kolonitiden, det er heller britene jeg tenker på.
Hvorfor akkurat Sierra Leone?
– Det var egentlig litt tilfeldig, det var et eksempel som ofte ble nevnt og diskutert i faget. Jeg visste egentlig ingenting om landet. Men jeg dro jo på fire måneders feltarbeid og ble kjent med et nytt og spennende land. Det har jeg lært utrolig mye av, og det er fint å kombinere med all doktorgradskrivingen, for det blir det mer enn nok av.
Oslo, Roma, New York og Oxford
Ved å ha studert ved fire forskjellige universitet i forskjellige land, har Erlend opplevd svært forskjellige undervisningsmetoder.
– Italia, Norge og USA er tre forskjellige steder i landskapet, men det store sjokket kom da jeg begynte på master i New York.
Han forteller om pensumlister som er ti ganger lengre enn hjemme i Norge og høye krav. Men «sjokket» hadde helt klart sine positive sider også.
– Noe av det beste ved undervisningen i New York, var mindre klasser. Vi var ofte bare 10- 20 elever, og det førte til flere diskusjoner og en toveisprosess mellom professor og studentene, noe som man skulle hatt mye mer i Norge.
Hvordan er det å ta en doktorgrad i forhold til å ta en mastergrad?
– Størrelsen er jo en vesentlig forskjell, en doktorgrad har så mange flere faser over lang tid. Du har begynnelsesfasen som består av mye søk.
Han stopper opp litt og tenker.
-Feltarbeid er nok den største forskjellen, det var en veldig spennende periode. Men så har du den siste fasen som er veldig tung. Å skrive en doktorgrad er et langt prosjekt og de få gangene jeg får feedback er det veldig hyggelig å få positive kommentarer men utrolig kjipt om de er negative. Jeg tror det er viktig å ha et liv ved siden av, det finnes mange doktorgradsstudenter som isolerer seg helt med oppgaven sin.
Jobbmuligheter
Jeg blir nysgjerrig på hvilke utfordringer Erlend står overfor med tanke på jobbsøking i Norge etter så mange år i utlandet.
– Jeg ser store fordeler med internasjonal erfaring, det ser bra ut på cv-en, men i praksis blir jobber ofte fordelt gjennom nettverk og kontakter. Særlig de siste tre årene har jeg vært opptatt av å reise hjem ofte for å opprettholde kontakten.
Erlend har tenkt seg ut en drømmejobb, men er ikke helt sikker på om den finnes.
– Det må være en jobb der jeg kan gjøre mange forskjellige ting. Reise og oppleve nye ting og samarbeide med andre mennesker, men også å få sjansen til å dykke ned i et tema.
Jeg prøver muntert å foreslå at han kan ta en ny doktorgrad.
– Nei, det vil jeg ikke, bryter han fort ut. – En politisk jobb virker spennende, for eksempel politisk rådgiver. – Men man kan ikke få alt på en gang- drømmekarriere og drømmefamilie.
Erlend satser på å få levert avhandlingen allerede i løpet av mars, og synes det nesten er uvirkelig at en så lang periode snart er over. Han angrer ikke på noe, men føler seg klar til å bli ferdig og å begynne på fremtiden. Til våren skal Erlend tilbake til Oxford for å holde sin disputas, og ha «graduation» med hatt og kappe, noe han gleder seg stort til.
– Ingen ironisk distanse da altså, føyer han til
Jeg avslutter med å spørre Erlend om han har et generelt råd til oss studenter.
-Ja, du må gutse!
Jeg takker for intervjuet og forlater jus-fakultetet fornøyd og studiemotivert mens jeg undrer over om ”gutse” egentlig er et ord jeg kunne briljert med i scrabble. Det kom jo tross alt fra en doktorgradsstudent.