I dag tar vi det nærmest for gitt å kunne lese om svingninger i samfunnet eller sannsynlige vurderinger av framtiden i prosenter, men hva betyr dette egentlig for vår kommunikasjonssituasjon?
I disse statsbudsjettdager gjør prosentene sitt inntog. De har tatt på seg festdrakten. For politikerne blir de til edle smykker som piffer opp argumentene. Å kunne vise til prosenter er deres eneste referansegrunn mellom dem selv og velgerne over hvorvidt de har innfridd eller ikke. Når en politiker sier at de har økt bevilgninger med så og så mange prosent gir det oss en rammeforståelse av oppgang, vi er vitne til vekst, i sin enkleste forstand. Etter Debatten på NRK 10. oktober om statsbudsjettet har for eksempel begrepet «5 prosent» fått en ny betydning – viser til de rikeste i landet. Politisk redaktør i Dagbladet, Marie Simonsen (2014), beskriver forslaget til statsbudsjett på følgende måte:
«Regjeringen ruster opp Norge. Hvis noen lurer på hvorfor de fem prosent rikeste i landet får 55 prosent av skattekuttene, så er det svaret. Det er for å ruste opp landet og skape nye arbeidsplasser som vi skal leve av etter oljen.»
På lignende vis har det myteomspunnende MC-miljøet i Norge blitt omtalt som det harde ettprosentmiljøet. Prosentene forenkler betydningen av hvordan vi ser verden, men på bekostning av en flertydighet.
Mytologier
I 1957 ble boka Mytologier gitt ut i Frankrike. Roland Barthes skrev om det han selv betegnet for å være mytene i vår moderne tid. Han rettet søkelyset mot det vi tar for gitt, noe hennimot det «naturlige» og hvordan slike naturlige betydningsstrukturer i samfunnet latent kan dekke over ideologier, klassers særegne interesser eller andre former for meningsytringer, slik at vi nettopp tar de for gitt og lar de forbli ukritisert (Barthes, 1991). På lignende vis vil jeg peke på myten om prosenttegnet og nøste opp i dets mytiske kraft i dagens mediesamfunn.
Myten om kunnskap
Journalister, kommunikasjonsmedarbeidere og politikere – kall det appelldomstolen- er per definisjon ikke vitenskapsmenn. Denne domstolen skaper dialog, men med intensjoner. De er etter alt og sigende retoriske kunstnere. For dem blir spørsmålet om sannhet underlagt en sannsynlighetsvurdering. Dette er like gammelt som sofistene. En sak kan ha flere sannsynlige sannheter. Like mange sannheter som en nyhetsssak kan ha ulike vinklinger. Men i denne dialogen med å kunne beskjeftige seg med den sannsynlige sannheten fremstår prosenttegnet som et egnet verktøy. Matematikere bruker prosentregning som et vitenskapelig språk for å angi fakta. Men som man skjønner låner folk utenfor realvitenskapen prosentene, og det vil ikke være utelukkende mistenkeliggjørende å si at de appellbevisste låner troverdigheten fra realvitenskapen. Å kunne bygge sine argumenter opp på prosenter gir det et skinn av vitenskapelig troverdighet, og på bekostning av at bruksområdene for prosentutregning er totalt forskjellige. En politiker regner i prosenter for å overbevise, og ikke nødvendigvis for å klargjøre fakta, selv om det er den effekten man håper å få.
Kortidsminnet
Jeg maner derfor til et kritisk blikk på prosentbruken i media, særlig med tanke på økonomisk motivert sensasjonsjag i dagspressen og annet mediert fyrverkeri. Hypotese: Om flåtten skulle finne på å dobble populasjonen innenfor et gitt område – med femti prosent, så skaper det et kognitivt bildet av at en masse blir dobbel så stor. Prosentbruken har gjort at vi tenker og projeserer minnet ved hjelp av kakefigurer vi lærte i matten på barneskolen. Da virker femtiprosents økning faretruende. Man må derfor spørre seg selv, hvor mange flått av hva? Om flåttbestanden i utgangspunktet var på 100 flått så ville hundre til ikke være så ille, men 50 prosent på forsiden av VG virker sensasjonsskapende. Det underliggende poenget er at prosenter ikke bør stå alene for det er da de virker mest illusoriske og politisk effektive. For å avvæpne dens retoriske kraft må prosenter sidestilles med antall og en ekspert på feltet som kan begrunne om svigningene er normale eller ikke. Dette tar selvfølgelig spalteplass, og bringer meg over på neste punkt.
Prosent – en retorisk figur
I bunn og grunn har prosenttegnet og dets forståelsesform beveget seg fra å være et matematisk språkuttrykk til å bli et vanlig språk med sitt eget strukturelle betydningsmønster. Bruken i media har gjort det underlagt semiotikken. Prosenter kan virke overbevisende, men betydningen henter seg fra dens evne til å forenkle fenomener. Å bruke prosenter i artikler, taler, nyhetsbrev etc. handler om å forenkle komplekse saker eller argumenter til kort «punchlines». Vi deler opp vår forståelse etter kakedigrammer. Prosenten ligner en retorisk figur som gjør bruk av vårt kortidsminne for alt det er verdt. De fleste husker ikke antall millioner som ble brukt i statsbudsjettet i fjor, men om noen forteller oss at det har økt med 2 prosent, så forteller det oss om en endring, en svingning eller en pil som beveger på seg. Det forteller faktisk ikke om mer.
Kilder:
Barthes, Roland ([1957] 1991) Mytologier. Oslo, Gyldendal.
Simonsen, Marie (2014 10.okt) Den utvidede egosismen, Dabladet, [Internett] Tilgjengelig fra: