Ring Ring, vekkerklokken gir fra seg skrikende buldrelyder. Jeg snur meg i halvsøvne og trykker på min beste venn, slumreknappen. Etter syv og et halvt minutt er det denja vu, vekkerklokken ringer igjen. Denne gangen er jeg nødt til å ta de tunge stegene ut av sengen og inn i dusjen. Kalde stråler treffer den søvnige kroppen, før varmtvannet endelig slår inn. Det hjelper, jeg kvikner til. Etter ett kvarter, får jeg plutselig hastverk. De ekstra minuttene på puten har gjort at jeg har dårlig tid. Våte føtter løper inn på soverommet, febrilsk på jakt etter noen rene klær å hive på. Å spise frokost kan jeg bare glemme, det får bli senere.
Jeg haster av gårde i retning busstoppet. Luften er frisk men kald. Etter gårsdagens sol og sommervarme, merker man nå at høsten er like rundt hjørnet. Det er akkurat litt for kaldt til at jeg angrer på at jeg droppet sokkene i skoene. Nå vet jeg hva som venter meg i morgen, en deilig rennende nese og sandpapirhals.
Bussen står og venter. Den vet jeg alltid kommer småjoggende i siste liten. Det kollektive kjøretøyet er stappfull, med en mengde ulike personligheter. Noen sitter i finskjorten klare for å dra i et viktig jobbmøte, mens en annen sitter i treningstøy klar for å ta en treningstur med hunden før arbeid. Barn sitter nysgjerrige og spente med skolesekken godt plassert på ryggen, klare for en ny dag i sitt første skoleår. En og annen pensjonist sitter klar med handlenettet sitt for å gjennomføre dagens gjøremål, handle mat på butikken og kanskje ta en kopp kaffe og en kringle med en bekjent på bakeriet.
Bussen er så full at jeg må stå. Det verste jeg vet. Bussjåføren tar ikke mye hensyn til at jeg må prøve å holde balansen, mens han råkjører nedover svingene mot Gyldenpris. Han fortsetter i full fart over Puddefjorsbroen, før han bråstopper på Møhlenpris så jeg nesten flyr ut frontruten, men bare nesten.
Målet er i sikte, høyteknologisenteret. Det høres veldig fint og profesjonelt ut, og med ett føler jeg meg voksen. En hel gjeng sitter allerede klar bak de firkantede kassene vi kaller datamaskiner. Jeg subber meg igjennom raden av pulter og setter meg ned på en ledig stol. Øynene svir av trøtthet. Det er nå jeg skulle ønske jeg var skikkelig voksen og likte kaffe, men den gang ei. Det er imidlertid en ting jeg kan se frem til før foreleserne på skriveseminaret, Kristian og Jo åpner kjeften. Frokost.