Man spør seg hvilken vin som passer til hvilken matrett? I 2014 bør man spørre seg hvilken øl som passer til hvilken film.
Det hele handler om å heve filmopplevelsen: skape nyanser, lukte seg til en særegen stemning og la boblene gi deg nye perspektiver på hvordan lerretet taler til akkurat deg. I denne spalten blir det gitt plass til å komme med filmanmeldelser og dertilhørende øltips.
I dagens spalte vil jeg rette et sløvt, nostalgisk og noe halvfrossent blikk tilbake til 1997, tiden før Norge ble tatt av dagens ølkarussell – der vi finner puber med ti siders øllister, dagligvarebutikker med et rikt utvalg ølsorter og mikrobyggerier for hver fjell og fjord. Tilbake i 1997 da pils var ensbetydende med øl, og øl med pils, der regissør Pål Sletaunes (f. 1960) karikerte og ga folket et evigvarende bilde av postbudet, Roy. Et postbud som går gatelangs og finner sitt Oslo på høsten. Her avtegner Sletaunes et betongbilde av hovedstaden, med lumske karakterer og underfundige skjebner, vevd sammen i stål og saus fra en halvspist boks med Pasta al Capri.
Budbringeren er en film for høsten på lik linje som eplene faller til bakken og kan bli overgjæret. I en slik magisk prosess som overgjæring er vil stouten være et godt leskende alternativ for å kunne heve denne filmopplevelsen flere hakk:
Midtfyns Imperial Stout er danske med en tung sjel. Denne stouten smaker av pepperkorn og anis. En slik sammensetning er nødvendig for å kunne tilegne seg nostalgien og tragediene som lurer på postruta til Roy.