Hvordan er det å drive et tidsskrift? Hva er en feminist, og er de sintere enn andre? Jeg har intervjuet Hilde Sofie Pettersen, redaktør i tidsskriftet Fett.
Kan du først si et par ord om hva Fett er for noe?
Ja, Fett er et feministisk tidsskrift som kommer ut fire ganger i året i fysisk format. Det er også ei nettside, og vi arrangerer også en del debatter, konserter, filmvisninger og ymse i løpet av året. Vi er en redaksjon som er basert på frivillighet, og som holder til i Bergen og i Oslo. Fett er eid av Kvinnefronten, men opererer som en selvstendig enhet med redaksjonell frihet etter redaktørplakaten. Vi fyller faktisk ti år i år.
Noen påstår at feminismen har et imageproblem. Er du enig i det?
Hehe! Jeg kan jo si det sånn at jeg har fått med meg debatten. Den er prega av utrolig lite kunnskap om hva feminisme egentlig er blant dem som kritiserer. Man snakker for eksempel aldri om at antirasister er sinte eller irriterte, men alle som kjemper for en eller annen rettighet gjør det jo med et engasjement. Med et engasjement følger det jo veldig ofte også en seriøsitet, som hvis man er kvinne gjerne blir oppfattet som aggresjon på en eller annen måte. Så ja, jeg er jo klar over at mange mener at feminismen har et imageproblem, men jeg er ikke enig i det. Det er heller et problem at for få veit hva feminisme er.
Har dere i Fett-redaksjonen tenkt på hvordan dere adresserer slike fordommer, og generelt på hvordan dere kommuniserer best mulig ut til folk?
Ja, for det første er jo en av de kanskje største fordommene mot feminister at de er humørløse folk som bare går i tog og roper og er sinte. Egentlig er vår strategi å være oss selv og få frem hvem vi er, gjennom for eksempel å leke med språk i titler, ha med tegneserier, og generelt gjøre det som er naturlig for oss. Slik sett ligger det på en måte naturlig for oss å gå imot de fordommene som finnes, siden vi ikke svarer til dem. Men samtidig er vi veldig bevisste på at vi ikke er fordomsfulle mot andre, hele tiden snakker sak og ikke person… Vi er jo opptatt av å endre stereotypien, men så feil som den er, så går det nokså av seg selv.
Kan du si litt om hvordan et Fett-nummer blir til?
Som redaktør er jeg ansatt i ca. 15 % stilling. Jeg jobber fulltid i en annen jobb på si´, og så bruker jeg omtrent all ledig tid på å lage Fett. Det vil jo si at jeg gjerne jobber på morgenkvisten, ettermiddagen, kvelden og natta. Når mine kolleger går på «turnus-fri», går jeg på Fett-kontoret. Det gjelder jo for alle i Fett at arbeidet er frivillig.
Vi møtes først og legger en slags drømmeplan for den kommende utgaven. Vi begynner gjerne med å kontakte folk og spør om de vil skrive, noe de aller fleste er veldig positive til. Selv om vi ikke honorerer er det faktisk ganske populært å bidra, og det er jo veldig gledelig. Vi bruker en del tid på å diskutere oss frem til innholdet, fokus, hvem vi vil ha som skribenter og hva vi eventuelt skal skrive selv. Vi har en salig miks av erfarne skribenter og folk som aldri har publisert denne typen tekster tidligere, så vi jobber mye med tekstredigering og tilbakemelding til skribentene. Siden alle bidrar frivillig er det jo ekstra viktig å ha medvirkning hele veien, så det er ikke slik at vi endrer ting på desken slik som man gjør i vanlige medier. Vi kjører alltid dialog frem og tilbake.
Vi har også ganske mye fokus på illustrasjoner og visuell kommunikasjon, så vi jobber også tett med illustratører. Vi er veldig glad for at vi har ganske mange unge, utrolig flinke illustratører som ofte melder seg og vil bidra. Og så jobber vi tett med vår designer Robert Høyem fra Overhaus. Det er frivillige som leser korrektur og alt det der. Det er jo en langsom prosess å lage tidsskrift, så vi publiserer også tekster på nett når det er mer dagsaktuelle ting. Det gjør vi litt på siden av tidsskriftproduksjonen.
Til slutt et klassisk spørsmål: Hva er feminisme for deg?
Jeg tror jeg må svare ganske bredt på det. Noe av det aller viktigste er jo solidariteten. Det er mange som lurer på om de kan kalle seg feminist hvis de bare er for like rettigheter, og som da viser til at hvis man ser på lovgivningen så har man jo fått like rettigheter i dag, og derfor har man på en måte kommet langt nok. Dette er jo særlig på høyresiden. Da mener jeg at det er vanskelig å kalle seg feminist, fordi man har glemt solidaritetsperspektivet. De like rettighetene som er nedfelt i lovverket har ikke endra strukturene over natten. For meg er det også viktig at det ikke bare handler om lover og regler. For eksempel, se på valgfrihet sånn som det presenteres av regjeringen nå, når de argumenterer for sine endringer i forhold til for eksempel pappaperm og kontantstøtte. Jeg mener at valgfrihet er viktig også ut fra et feministisk perspektiv, men da må man ikke snakke som om det er som om alle i samfunnet står på en lik linje med like utgangspunkt for å velge. Så det handler ikke bare om å gi like rettigheter, men også å utjevne i forhold til at ikke alle har like utgangspunkt. Det var det korte svaret. Hehe. Men altså. Det handler jo til syvende og sist om å jobbe mot et samfunn hvor ingen diskrimineres, verken på bakgrunn av kjønn, klasse eller noe som helst. Det er rart at man antas for å være sint når man jobber for noe SÅ positivt!