Det stadig mer presserende spørsmålet om hva jeg ”vil bli” har fått meg til å innse hvor bortskjemt jeg er.
Inntil litt før jeg gikk ut av videregående, hadde jeg planer om å bli farmasøyt. Men i løpet av kort tid måtte tanken om en trygg jobb, romantiske forestillinger om lab-arbeid, og ønsket om å ”lære om kroppen” vike for noe annet. Jeg ble slått av en trang til å velge studium kun ut fra lærelyst, uten hensyn til praktisk nytteverdi. Slik endte jeg opp med filosofi og litteratur i stedet. Hva skjedde?
Vi er den utskjelte ”noe med media”-generasjonen. Imens realfagene jobber på spreng for å øke rekrutteringen, jobber vi som studerer på motsatt ende av Nygårdshøyden med å gjøre oss selv salgbare overfor arbeidsgivere som bader i godt kvalifiserte kandidater. Frivillig arbeid, nettverksbygging, deltidsjobb og gode karakterer er alle viktige komponenter for å finne ”drømmejobben”. Og så har man enkelte (som meg, kanskje?) som studerer mer som en hobby, for å sikre sin egen fritid snarere enn å sikre sin framtid. Onde tunger vil ha det til at vi er bortskjemte, blendet av den tryggheten velferdsstaten tilbyr.
Av og til, når jeg blir spurt om hva jeg ”tenker å gjøre videre”, får jeg dårlig samvittighet. Lever jeg som en parasitt på samfunnet? Har jeg gjort meg selv en irreversibel bjørnetjeneste? Mens jeg ennå drømte om tittelen cand.pharm snakket jeg med en venn – som studerte til å bli sivilingeniør – om hvor uforståelig vi syntes det var at så mange valgte studier som sendte dem ut i en utrygg framtid. I dag har jeg blitt en av dem – mens min nå ferdigutdannede sivilingeniørvenn kjeder vettet av seg på jobb. Men leilighet har han da fått seg.
Jeg må bare innrømme at jeg sannsynligvis er for bortskjemt for mitt eget beste. Her et sted i nærheten av toppen på Maslows behovspyramide lurer jeg mest av alt på: hvem, hva, hvor, hvordan, hvorfor, når? Er det ikke ubehagelig mange spørsmål som må besvares før en i det hele tatt kan være i nærheten av selvrealisering? Selvrealisering, det ligger noe klamt over ordet. Noe navlebeskuende og selvhjelpsbok-aktig. I-landsproblemer.
Det hevdes ofte at uteksaminerte studenter fra de fleste fag innen humaniora og samfunnsvitenskap har relativt lav sannsynlighet for å få seg en relevant jobb. Stadig oftere hevdes også det motsatte. Et google-søk vil kunne gjøre en svært forvirret. Selv lurer jeg på om jeg i det hele tatt vil ha en såkalt ”relevant jobb”. Hva er verst: å ta det du brenner for og temme det til det er omsettelig i penger – eller glemme interessene dine, og bare satse på at viljestyrke vil få deg gjennom dager og år med arbeid du ikke føler deg kallet til?
Ok, nå går jeg i skammekroken.
Kilder:
Bildet er fra http://www.flickr.com/photos/dullhunk/9730894552/sizes/l/
Studvest http://studvest.no/nyhet/sv-og-hf-ere-kjenner-ikke-egen-kompetanse
Universitas http://universitas.no/nyhet/47824/far-ikke-relevant-jobb