I dagens globaliserte samfunn er det et språk som virkelig gjelder, nemlig engelsk. På grunn av USA og Storbritannias viktige rolle i verdenssamfunnet har engelsk tatt over som det globale verdensspråket. Men er engelsk det beste middelet for interkulturell kommunikasjon – altså det optimale lingua franca?
Lingua Franca er betegnelsen på et kunstig språk som handelsspråk allerede i det 14. århundre. Målet med språket var å omgå de språkbarrierene som oppstod ved handel i middelhavsområdene. I dag har betydningen derimot utviklet seg til å omhandle språk som et felles middel for kommunikasjon.
Diskusjoner om opphavet til lingua franca viser at ekspertene innenfor fagfeltet fordeler seg på to teorier. Det finnes de som forklarer lingua franca som en forenklet versjon av det originale språket med tanke på fonetikk, grammatikk og vokabular. På den andre siden finner vi de ekspertene som mener at det dreier seg om et nytt språk som kun har et begrenset bruksområde innenfor handel og politikk (Meierkord 2002: 109). Felles for de to teoriene er at de hevder det finnes få kulturelle tilknytninger mellom språket og brukeren. Det vil si at en nordmann og en spanjol vil kunne kommunisere på en måte der deres egen kultur ikke påvirker språkbruken, og dermed vil de kunne kommunisere uten å støte på kulturelle barrierer.
Den engelske problematikken
Med tanke på dagens dominerende lingua franca, nemlig World Standard English, er realiteten en helt annen. World standard English er verken konstruert for et spesifikt formål, eller forenklet med tanke på grammatikk og vokabular. World standard English er presentert som en tilleggsform for engelsk for alle brukere i hele verden for å kunne kommuni
sere med folk fra andre land. Det vil si at de setter et bevisst skille mellom den engelsken som snakkes i land som USA og Storbritannia. Problemet som da oppstår er hvordan de 360 millionene menneskene som har engelsk som morsmål skal kunne ha et kulturnøytralt språk? De ignorerer helt det at de som snakker engelsk som morsmål har en egen kulturell bakgrunn, og at de ikke vil kunne skille mellom bruken av engelsk som lingua franca og engelsk som morsmål. Men hadde de introdusert en engelsk med forenklet vokabular og grammatikk kan vi jo diskutere om den i det hele tatt hadde blitt en reell konkurrent mot engelsk med tanke på landenes store innvirkning, spesielt gjennom film og TV.
Men målet med lingua franca er jo å lette kommunikasjonen mellom personer med forskjellige morsmål, og felles språk gjør denne jobben mye lettere. Men også her overser de det faktum at det vil også være vanskelig om ikke umulig for de som bruker engelsk som 2. språk å ikke overføre sine egne spesifikke kulturelle trekk.
Men å gjøre et oppgjør med engelsk som lingua franca er vanskelig. Noen har allerede prøvd ved å introdusere esperanto. Lite vellykket. Det er tydelig å se at engelsk som lingua franca er den mest effektive og utbredte formen for interkulturell kommunikasjon i verden. Løsningen på de problemene som kan oppstå vil være å lære seg å være bevisst de kulturelle forskjellene man kan støte på i interaksjon med personer fra andre land, for så å bruke World Standard English som et kommunikasjonsmiddel. Så for å svare på spørsmålet jeg stilte i innledning: Ja, men nei.
Meierkord, C. (2002) Language stripped bare or lingustic masala? Culture in lingua franca conversation. Frakfurt am Main.