Det er nå to og et halvt år siden jeg først ankom Bergen – det som i etterkant har blitt mitt hjem. Byen mellom de syv fjell, til tross for at jeg kun har besteget ett av dem, og byen som krever svømmehud mellom føttene. Jeg husker så godt da jeg og min far skulle kjøre til Bergen for å finne et kollektiv jeg kunne bo i. Jeg gråt gjennom hele bilturen, og følte meg ikke klar for å flytte fra Tigerstaden. Til slutt fant vi et kollektiv som kun lå fem minutter unna sentrum, og tre uker senere var jeg klar for fadderuken og min første dag på universitetet.
Jeg skulle starte på Medievitenskap og følge min fars fotspor. Planen var egentlig å starte på ernæringsfysiologi i Oslo, noe som kan virke nokså pussig i ettertid, ettersom jeg sjeldent lager middag og kun spiser knekkebrød til frokost, lunsj og kveldsmat. Men så kom jeg inn på Medievitenskap, da, og magefølelsen fortalte meg at dette var det riktige valget.
Jeg har alltid likt Oslo. Jeg har gode venner, to flotte katter og en fin familie. Likevel har jeg aldri følt noen tilhørighet til hovedstaden. Bergen er annerledes. Jeg har møtt mennesker som er lik meg selv, og som deler mine preferanser. Jeg har storkost meg hver eneste dag Det er så deilig. Jeg gjør det bra på studiet og skal starte på master til høsten. I sommer satser jeg på å skaffe meg en sommerjobb i Bergen.
Etter to og et havlt år i Studentradioen (minus et utvekslingsopphold i England) er jeg nå musikkredaktør i Bergens flotteste studentmedium. Jeg er en del av musikk-Bergen – et univers jeg alltid har drømt om å være en del av. Jeg koser meg på «jobb», og bruker sannsynligvis mer tid i radiolokalene enn jeg bruker på lesesalen.
Semesteret jeg står overfor blir krevende. Jeg vil være en god redaktør for redakjonen min, jeg skal ta Kringkastingshistorie med eksamen i mars, jeg har fått plass på Praktisk informasjonsarbeid, og jeg har søkt jobb i informasjonsskranken ved SV-fakultetet. Likevel føles det godt å være travel, spesielt når man trives med det man gjør.
Jeg er nå 22 år, og fremtiden ser lyst ut. Til tross for at x antall sampol-ere spør meg dag ut og dag inn om hvorfor jeg startet på «Mikke Mus-studiet, medievitenskap», trives jeg med det jeg gjør. Er det ikke slik at man må tro på seg selv for at andre skal gjøre det? Jeg skal innrømme at dette kan virke som en klisjé, men det er faktisk viktigere å trives i hverdagen enn kun å følge samfunnets forventninger.