Graffiti, som så mange subkulturer før den, er i ferd med å dø ut. Mange vil kanskje være uenig: Graffiti lever i sitt beste velgående, i Bergen jobbes det aktivt med tilrettelegging. Men tilrettelegging for hva?
Graffiti-uttrykket som vi forstår det i dag, oppsto først i New Yorks hiphop-miljø i Bronx på slutten av 1960-tallet. Her var det ulike gjenger som markerte territoriet med sin signatur eller “tag”. Målet var å få kommunisert med andre gjenger hvem som dominerte hvor. Budskapet er kun forståelig for andre gjenger og gjengmedlemmer, men etterhvert som kulturen utvider seg ser vi en utvikling i bruksområde og budskap.
Taggere vs. lovverket: en kulturkrig
Ulike former for graffiti uttrykker ulike ting og er tilpasset ulike kommunikasjonsbehov, men alle har noe til felles. Tagging på offentlige eller private bygg er imot loven, gjør du det kan det sees som en kommentar til det aktuelle lovverket. Derfor er all graffiti er en form for politisk kommentar – eller? Tidligere var det sånn, i den tid når graffiti-uttrykket ikke var tilpasset dagens normer og lovverk. Graffiti ble etterhvert uttrykksformen til anarkistene og sosiale utskudd. Det var deres form for kommunikasjon med resten av samfunnet: “se meg”, “hør meg”, “dette er virkeligheten”.
“Let them eat crack”
Graffiti som et samfunns-kommuniserende medium er kanskje gjort mest kjent av artisten Banksy. Med en filosofi om at kunst skal være demokratisk maler han samfunns-ironiserende motiver på vegger over hele verden. Han kommuniserer ut mot folk, ikke bare innad, mot miljøet. Ved å ta i bruk kjente symboler som rotter, tekst og populærkulturelle fenomener blir vi dradd inn i et narrativ vi kan kjenne oss igjen i. Han mener kontekst er avgjørende.
– Ah, that’s the key to graffiti, the positioning.
Banksy, Simon Hattenstone Interview
Dette gjelder ikke bare i forhold til valg av motiv, men også hva du sier ved valg av vegg. Det er her det avgjørende skillet mellom graffiti som kultur og som estetisk uttrykk dukker opp. Maler du samme motiv på stueveggen din, som på rådhuset, er det likevel to forskjellige budskap.
Visuell ytringsfrihet
I 2011 la Bergen Kommune frem en handlingsplan for håndtering av graffiti og tagging i Bergensområdet. De ønsker å fremme graffiti som en kunstform og estetisk uttrykk. Ved å opprette lovlige graffitivegger gir de deg visuell ytringsfrihet, men hva skjer med budskapet? Når mediumet forandrer seg forandrer også betydningen av budskapet seg: “the medium is the message”. I kommunikasjonen mellom avsender og mottaker er kontekst avgjørende. Det er ikke like lett å være samfunnskritisk innenfor de rammene samfunnet tilegner deg å være det. Bergen Kommune legger tilrette for graffiti som kunstform, men det er fremdeles bare et utendørs lerret. Dimensjonen som kommer med kontekst forsvinner, budskapet flates ut.
Livsstil til salgs
Og dette fører oss til der vi er i dag: Graffiti som et lukrativt kunstprodukt. Subkulturen som tidligere var kjent for sin kritikk av samfunnet har blitt robbet for sitt visuelle uttrykk. Uttrykket du en gang assosierte med forfall og kriminalitet kan du kjenne igjen som estetisk grep i en reklameplakat eller som typografisk middel for en bedrift. Den opprinnelige graffitikulturen er døende, erstattet av en platt kunstretning, et estetisk uttrykk uten substans. De eneste som er igjen er taggerne. Men uten en kultur å støtte seg til, å lære normer og kulturelle regler fra, blir kommunikasjonsnivået senket betraktelig. Vi er tilbake til 60-tallet når kommunikasjonen kun gikk innad i miljøet. De resterende graffitiartistene, gatekunstnere som DOLK, ser på seg selv som dagens kunstnere.
– Jeg vil reise rundt og ha utstillinger. Jeg vil leve av dette.
DOLK, intervju av Thomas Stjønum/Graffiti.no