Det å få beskjed om at man skal skrive noe og legge det ut på nettet om en halvtime, er ikke bare bare. Ihvertfall ikke når du får beskjeden » skriv et eller annet, gjerne noe litt personlig, samme hva det er». Da fryser jeg litt til. Jeg får en slags skrivesperre, plutselig er det ingenting som skjer i livet mitt. Er det ingenting jeg interesserer meg for? Er det ingenting interessant som skjer, eller noe jeg brenner for som jeg kan skrive om? Nei, akkurat da er livet mitt ganske tomt. Det har blitt tørke i et hode som ellers har utallige tanker og følelser igang samtidig.
Jeg er av typen som trenger litt mer tid på å fortelle om morsomme ting som har skjedd, ting som engasjerer meg, eller ting jeg er fryktelig opprørt over. Akkurat der er er jeg litt detaljorientert.
Det er ikke de tingene som ligger ytterst på tungen (eller i fingertuppene i dette tilfellet). Jeg vil gjerne ha litt mer tid. Tid til å strukturere, tid til å huske alle detaljer, tid til å gjøre det riktig. Men noen ganger funker det også å bare fortelle det man tenker akkurat der og da!
Av: Anne Benedikte Rønning