Mens jeg sitter og vurderer lokalet, om det er mulig å gjøre lydopptak eller ikke, ser jeg en høy og mørk mann komme gående rundt Lille Lungegårdsvannet. Selv på denne avstanden ser jeg at han smiler. Dette er mannen jeg skal intervjue, han heter Rune Hannisdal og jobber som både dirigent og orkesterpedagog.
Etter vi finner et egnet sted å sitte, og etter kaffen vi bestilte omsider kommer, lufter Rune sine bekymringer:
– Nå føler jeg jo presset for å si noe veldig smart, men jeg vet ikke om jeg kommer til å gjøre det, altså.
Barn, unge og musikk
Jeg deler ikke bekymringen til Rune. Jeg vet han kommer til å si noe veldig smart, og først og fremst noe veldig sant om barn, unge og musikk. Dette er nettopp tre nøkkelbegrep i Rune sin karriere. Som dirigent har han jobbet med mange skolekorps og kretskorps, og nå med et veldig ungt brassband på elitedivisjonsnivå. Jeg stilte ham et banalt spørsmål, som viste seg å være mer komplisert enn jeg trodde: Hva er en dirigent?
– Ja, hva er en dirigent? Det er det jeg spør alle de skoleklassene jeg er på besøk hos som orkesterpedagog. De fleste av dem svarer at det er en, gjerne en mann, som står foran orkesteret og skal holde takten.
Men det er mer til dirigentyrket enn å holde takten.
– Det er veldig stor forskjell å være dirigent på øvelser i forhold til på konserter. Siden jeg ikke har en formell dirigentutdanning og at at jeg mener direksjonsteknikken min ikke er veldig god, tenker jeg ofte at “less is more”. Det er mange dirigenter som er veldig teatralske, og gjør store bevegelser, men jeg vet ikke hvor funksjonelt det alltid er. Noen ganger lar jeg til og med være å dirigere, og får mer ut av det.
Man kommuniserer altså mest gjennom kroppen under konserter, men hvordan jobber du på øvelsene?
– På øvelsene er jeg først og fremst inspirator. Det er selvsagt mye pugging av riktige noter for å få det sammen, men målet er å lage musikk fra A til Å, og en del av jobben min er å gi musikerne nok “input” slik at det gir glede å mening i å komme seg fra A til Å. For barn er dette med mestring viktig, og jeg prøver alltid å finne utfordringer til musikerne på sitt eget nivå.
Bilder og blikk
På hvilke måter kommuniserer du mest effektivt på?
– Jeg snakker veldig masse på øvingene, litt fordi jeg ikke stoler nok på teknikken min. Utfordringen min er at jeg har en idé om hvordan musikken skal være i hodet mitt, og den må jeg få musikerne til å forstå. Siden det ikke finnes noen fasitsvar i musikken, kan alle ha forskjellige ideer om hvordan det skal høres ut, og da må jeg prøve å selge inn ideen min. Da prøver jeg ofte å finne språklige bilder som de kan forholde seg til. Ofte er det lettere å lage en spesiell musikalsk stemning ved hjelp av bilder.
Han tenker seg om en stund før han legger til:
– Og blikket. Blikket er veldig effektiv. Noen musikere kan forstå akkurat hva du ønsker musikalsk, kun ved at blikkene våre møtes. Det er også viktig at alle føler seg sett. Det trenger man ikke gjøre med blikket engang. Sir Colin Davis kunne slå av orkesteret å si til en fiolinist på bakerste rad: “Ble vi ikke enige om nedstrøk med buen på den tonen?”. “Vi blir sett!”, tenkte orkesteret da, og da sitter man litt lenger fremme på stolen.
Å beskrive og forklare er en mye brukt metode, men mange dirigenter foretrekker å vise istedenfor, derfor spurte jeg om han sang mye.
– Nei, jeg synger lite.
Fem sekunders betenkningstid, og så rister han på hodet mens han ikke klarer å holde tilbake et smil lenger.
-… eller… jeg gjør sikkert det, vet du! Jeg bruker også pusten mye for å kommunisere det jeg ønsker å få frem.
Bli inspirert!
I tillegg til å være dirigent er Rune orkesterpedagog. Stillingen er knyttet til Bergen Filharmoniske Orkester, og er et prosjekt som skal gjøre barn interessert i klassisk musikk. Da jeg spurte om hva en orkesterpedagog var, lo han godt.
– Det er i hvert fall ikke en veldig beskyttet tittel. Det er en prosjektbasert jobb, hvor jeg reiser rundt på barneskoler i Bergen kommune og kommer rundt i klassene på 6. trinn. Der skal jeg forberede dem på en konsert de skal på med orkesteret, siden skal jeg snakke med dem når de kommer på konserten.
Å inspirere barn og unge er Runes spesialitet, og han vet akkurat hvordan han skal gå frem for å fange 6.klassingenes oppmerksomhet.
– Jeg har på en måte et show når jeg kommer inn i klassen. Jeg åpner med å spille trombone, og videre er det full spiker. Jeg forteller historier om komponistene, litt i Minken Fossheim-stil, og om verkene. Det er nok ikke alltid de er helt historisk korrekte, at Beethoven kanskje ikke knuste glasset akkurat i midten av 1. sats og så videre, men historiene virker, de gir barna knagger for lyttingen. Jeg pleier også å vise dem forskjellige instrumenter, lar dem prøve selv, og viser dem at vi omgir oss med denne musikken daglig, uten at vi kanskje er klar over det. For å vise dette pleier jeg å la dem lytte til remixer av klassisk musikk, som de kanskje kjenner til. Nettopp denne “gjenkjenningen” er viktig for å nå målet til kommunikasjonen, derfor kommer jeg noen uker før de skal på konsert, og der viser jeg at de allerede kan mye av musikken, og så kommer de til konserten hvor de da kjenner igjen musikken jeg viste dem, og så kommer jeg frem på scenen igjen og snakker med dem, en mann de kjenner til fra før.
Et ensomt yrke
Det blir altså mye enveiskommunikasjon i begge jobbene dine?
– Ja, jeg står ofte for det meste av snakkingen, men jeg synes det er viktig å plukke opp de sosiale kodene hos barna. Selv om de er stille betyr det ikke at de ikke kommuniserer noe gjennom stillheten, og det prøver jeg å få med meg.
Mens jeg hører hvilke tanker Rune har om sine to spennende jobber, hvor hovedvekten av arbeidet hans er å kommunisere forskjellige budskap til unge musikere og 6. klassinger, kommer det frem hvor viktig det er at denne kommunikasjonen også er toveis.
– Det er et ensomt yrke, spesielt dirigentjobben. Jeg har ingen kolleger å sparre med, og det savner jeg. Alle trenger tilbakemeldinger, et klapp på skulderen. Særlig tidlig i karrieren er det viktig, for usikkerheten kommer smygende når man møter litt motstand, og barn er ikke så flinke til å gi tilbakemeldinger. Det er kanskje fordi de ikke forventer noe på forhånd. Når jeg sitter i bilen på vei hjem fra øving, evaluerer jeg ofte hvordan kvelden har gått og kan tenke “ja, dette gikk bra”, men det er ingen ting som slår tilbakemeldinger fra andre, for eksempel når en musiker kommer bort og sier: “For en kjekk øving dette har vært!”