Jeg regner med at jeg ikke er den eneste studenten i Norge, som går rundt med en konstant dårlig samvittighet som gnurer i bakhodet. Følelsen av at jeg ikke gjør nok for andre, for svakerestilte, for fattige barn i Afrika, skyter opp igjen hver gang jeg ser en av disse sivilkledde Leger uten grenser-ververne som jakter mennesker på Torgallmenningen. –Beklager, jeg har ikke tid, sier jeg alltid. Mens jeg går videre kjenner jeg en klump i magen, og den skriker til meg: – Du burde gjøre mer for andre, for svakerestilte, for fattige barn i Afrika!
Min unnskyldning er alltid at jeg ikke har råd nå mens jeg studerer. Dessuten synes jeg ververne er irriterende, og rettferdiggjør mine raske avslag med at jeg selv burde få velge hvem jeg vil gi penger, og at jeg i hvert fall ikke har lyst til å gi penger til en organisasjon som gir noen 150 kroner i timen for å gi folk på gata dårlig samvittighet. Allikevel så føler jeg altså at jeg burde gjøre noe.
Her om dagen snublet jeg over en genial god gjerning. Nå er det jo slik at man faktisk ikke trenger å gi bort pengene sine for å gjøre noe for andre. I en artikkel på www.osloby.no leste jeg om Atle og Ibrahim, som ble venner gjennom Røde Kors sitt flyktningguideprogram. Programmet går ut på at en nordmann melder seg som flyktningguide hos Røde Kors og får opplæring. Siden kobler Røde kors guiden sammen med en nyankommen flyktning, og så skal guiden og flyktningen møtes et par timer i uken.
Tenk hvor fremmed alt er når en kommer til et nytt land og en ny kultur. Det er så mye informasjon som skal fordøyes, og kanskje først og frem innhentes. Da hadde det vært greit å ha en lokalkjent person, som kunne guidet deg inn i det nye samfunnet. Alt fra å søke om barnehageplass, finne butikker, lære om julefeiring, og bli forklart hva et borettslag er, kan være greit å få hjelp til. Kanskje man egentlig bare trenger en venn å ta en kaffe med i ny og ne. Alle trenger et sosialt nettverk.
Egoisten i meg ser også en fordel med flyktningguideprogrammet. Hvis jeg skal gjøre en god gjerning, vil jeg helst også føle at jeg har gjort en god gjerning. Hvis 199,- blir trukket fra kontoen min hver måned, ville jeg aldri sett resultatet av de pengene. Ved å hjelpe én person med å integreres i sitt nye samfunn, kan jeg følge med prosessen, føle at jeg har gjort noe godt for en annen og i tillegg kanskje få en venn! En venn? Ja, etter å ha lest artikkelen som er nevnt ovenfor, gjorde jeg et lite Googlesøk Det virker det som om Atle og Ibrahim ikke er de eneste som har fått en venn for livet gjennom dette programmet. Det finnes mange andre solskinnshistorier som omhandler flyktninger og flyktningguider. Å hjelpe en trengende person samtidig som man får en venn høres ut som en glimrende måte å dempe min dårlige samvittighet. Jeg har funnet frem registreringsskjemaet og gleder meg til fortsettelsen.
Finn frem guiden i deg og registrer deg som frivillig hos Røde Kors i dag!
Kilder:
http://www.rodekors.no/
http://www.osloby.no/nyheter/Ville-hjelpe—fikk-en-venn-7001513.html