Som 5-åring kom Ann-Kristin Molde flyttende fra Oslo til Bergen. Nå, snart 30 år senere, skriver hun doktoravhandling om barn med østlandsdialekt som har flyttet til Bergen, men som, i likhet med henne selv, har beholdt østlandsdialekten.
Hvem er Ann-Kristin Molde?
”Jeg er en akademiker. Jeg er veldig engasjert, nesten uansett hva det gjelder. Jeg er analytisk og liker å se nye mønstre og sammenhenger i ting som andre kanskje ikke ser. Jeg har generelt en veldig analytisk tilnærming til livet og utforsker det helst innenfra. Det gjelder for øvrig både mitt eget, mine venners og andres liv.”
Hva går doktorgradsprosjektet ditt ut på?
”Jeg studerer utflyttede østlandsbarn i Bergen. Eller for å være mer korrekt, barn med østlandsdialekt som har flyttet hit. Jeg ønsket å se på om de i større grad har holdt på dialekten sin etter at de flyttet hit enn barn med andre dialekter, og i så fall hvorfor?”
Ann-Kristin har intervjuet 24 elever på videregående, som kom til Bergen i alderen 3 til 12 år. Alle ble født i 1992 og kom flyttende på 90-tallet. Ti av disse hadde flyttet til Bergen med andre dialekter enn østlandsdialekt, og samtlige hadde lagt om til Bergensk eller hadde fått en blandingsdialekt. Blant de 14 som hadde snakket østlandsk, hadde derimot halvparten beholdt dialekten. Hun har også benyttet dybdeintervjuer og gruppeintervjuer for å belyse saken fra flere sider.
Hvorfor beholder egentlig østlendingene dialekten mer enn andre?
”Østlandsk har jo helt klart en viktig posisjon i Norge, men dette er ikke nok til alene å forklare hvorfor østlandssnakkende barn velger ikke å legge om. Heller ikke at bergensdialekten er for vanskelig å lære. En stor andel av folk som flytter generelt har jo østlandsdialekt og det er ganske vanlig. Det ser heller ikke ut til at man blir så mye direkte mobbet for østlandsdialekten når man kommer flyttende, i alle fall ikke sammenlignet med andre dialekter. ”
Hvilke reaksjoner får du på prosjektet ditt?
”Det er veldig lett å engasjere folk med dette prosjektet. Det er lett forståelig og alle kjenner noen som er i denne situasjonen. Derfor kommer det tett på alle. Jeg var faktisk på date med en som hadde to utflyttede østlandsbarn som hadde beholdt dialekten, så det var ganske artig.”
Hva er fordelene og ulempene med å være en person med ”feil dialekt”?
”Fordelen er at du kan være ”turist i egen by” og stille så mange dumme spørsmål du vil uten at noen skjønner at du egentlig er lokal. Når det gjelder ulemper har alle jeg har intervjuet svart at det verste er at man på en måte ikke passer inn. Det kan være ubehagelig å være en som ikke passer inn i folks automatiske kategorisering. I vår kultur er vi opptatt av å plassere folk geografisk, og av koblingen mellom dialekt og geografi. En typisk bergenser skal snakke bergensk. Så selv om man har bodd i Bergen i 20 år blir man ikke akseptert som bergenser fordi man snakker feil dialekt. Andre ser på deg som østlending, mens du føler deg litt som begge deler. Man får stadig spørsmålet ”hvor kommer du egentlig fra?”.”
Hvorfor er dette problematisk?
”Hjemsted og dialekt er en viktig del av identiteten vår. Når dette ikke helt stemmer overens kommer man litt skjevt ut. Det er både korttidskonsekvenser og langtidskonsekvenser. Det kan virke som det går greit i begynnelsen. Det ser ut til at utflyttede østlandsbarn blir mer akseptert for dialekten og mindre pushet vekk fra den enn barn med andre dialekter. Etter hvert begynner likevel alle spørsmålene å melde seg, og man føler seg annerledes. Jeg syns vi holder for mye på den automatiske koblingen mellom dialekt og geografi. Man må øve seg på å av-automatisere den automatiske kategoriseringen av folk. Forskningen burde også si mer om dette og skrive om det i lærebøkene. Jeg har selv savnet kvantitativ forskning på flyttebarn. Personlig har jeg også savnet kunnskap om dette temaet, helt siden jeg var liten. Forskerne har rett og slemt glemt å si i fra om dette fenomenet.
I fjor gjorde du suksess i Forsker Grand Prix her i Bergen. Fortell om det.
”Det var første gang FGP ble arrangert her i byen og jeg konkurrerte med ni andre stipendiater i forskningsformidling. Jeg ble hovedsakelig med fordi jeg var nysgjerrig og syntes det var et morsomt konsept. Jeg var opptatt av at HF skulle være representert i konkurransen. Det var gøy, og så vant jeg jo! Jeg ble på en måte kjendis over natten og en stund var det litt slitsomt. I etterkant har jeg blitt veldig interessert og inspirert til å tenke mer på formidling av forskning. Det har en nytteeffekt å spre kunnskap, og spesielt humanistisk forskning burde mer frem i lyset. Jeg vil gjerne prøve mer av dette og ser mange muligheter jeg ikke har sett før. Jeg håper jeg orker å ta en formidlingsrunde etter at jeg har levert doktorgraden min.”
Hva skal du gjøre når du blir stor?
”Jeg må i alle fall komme meg vekk litt. Jeg drømmer om å dra på norgesturne og besøke slekt og venner. Det har det ikke blitt så mye tid til i det siste. Etter det vet jeg ikke, men jeg har mange ideer. Jeg vil gjerne fortsette å spre humanistisk forskning. Ellers har jeg jobbet som språkkonsulent tidligere og vil gjerne gjøre mer av det. Det er enklere å fikse andres tekster enn sine egne, egentlig. Jeg liker også å undervise, det er mer sosialt. Også tenker jeg selvfølgelig på å gjøre noe mer kreativt, som å skrive en roman. Det kan jo også kombineres med akademisk arbeid.”
Lykke til videre på veien mot ferdig doktorgrad!
”Takk skal du ha. Jeg har faktisk egentlig mediepause nå. Jeg sa nei til Schrödingers katt på NRK for litt siden, men Praktisk informasjonsarbeid kunne jeg liksom ikke si nei til.”