Kreativ akademisk skriving?

Hvorfor kan ikke skriving lenger være gøy? Hvorfor må alt vi skriver være dønn seriøst og uten sjel og humor? Er det ikke lov å uttrykke seg kreativt på universitetsnivå?

Jeg husker fremdeles dagen da skrivegleden min ble drept. Det var første året på videregående og norsklæreren min slengte en stil med karakteren 3 + på pulten min. Det store, skarpt røde tretallet lyste mot meg som djevelens høygaffel og var det første tegnet på skolens nulltoleranse overfor noveller, dikt, kåseri og annen lek med ordene. Min kreativitet som hadde blitt stimulert gjennom hele barne- og ungdomsskolen ble nå satt på en alvorlig prøve. En prøve den skulle vise seg ikke å bestå. Opplesningen av selvskrevne dikt som var et fast rituell i familieselskaper ble erstattet med høytlesning av artikler om dialektforskjeller i Nordland og tunge analyser av Ibsen og Hamsun. Ikke en gang min mor som hadde sett på min skriveglede som en nådegave klarte å vise en sann interesse for mine nye verk. Sakte men sikkert ble blyanten lagt på hylla.

Dette er mange år siden nå, men fremdeles er det ofte slik at akademisk skriving går på bekostning av kreativ skriving. Dette er en tendens som følger en fra videregående skole til langt ut i yrkeslivet. På universitetet er det obligatorisk med akademisk skrivefag det første semesteret. Dette for å gi et grunnkurs i hvordan skrive semester-, bachelor- og masteroppgave de kommende studieårene. Det er et nyttig fag å ta, selv om det, av egen erfaring, virker meningsløst når man er midt oppi det, og er absolutt en skrivemåte det er helt ok å beherske. Det er en ypperlig skrivestil når man skal være saklig, troverdig og… kjedelig. Det er lite rom for humor, ordspill og andre ablegøyer. Tekstens hovedfunksjon er ene og alene det å rotere rundt en problemstilling i det uendelige og dersom en er heldig, komme frem til et konkret svar. Dette gjerne ved å bruke så lange og tørre setninger og ordformuleringer som overhodet mulig.
Forfatteren av teksten skal helst være ukjent og ikke krysse noen etiske grenser.

Jeg ønsker at man skal være i stand til å kunne uttrykke seg mer kreativt. Det vil ikke si at en masteroppgave skal leveres inn i form av et kåseri på 100 sider, men at det skal kunne være rom for personlige innspill fra forfatter. Det skal ikke være nødvendig å måtte skrive som en 70 år gammel professor når man er 25 og innehar et levende og interessant språk. Det går an å formidle fakta og saklige opplysninger på en måte som ikke krever ti kaffekopper og fem red bull for å komme igjennom. Lette setninger med ord som skaper bilder og assosiasjoner og som vekker interessen hos leseren er det ideelle. Ved å skrive kreativt får man brukt fantasien, det åpnes for et mye større (og mer underholdende) ordforråd og viktigst av alt, det blir GØY å skrive. Det å leke med ordene og skape setninger som får leseren til å trekke på smilebåndet og samtidig bli informert og opplyst, er etter min mening den ultimate skrivemåte. Selv om jeg enda har til gode å overbevise mine sensorer, gir jeg ikke opp kampen om en dag å få lov til å la min personlighet og sans for original ordbruk skinne igjennom mine ellers så saklige tekster. Forhåpentligvis er praktisk informasjonsarbeid ett steg i riktig retning.