I disse moderne tider, hvor verden synes å krympe for hvert tastetrykk vi gjør på internett, er det lett å glemme at verden er et virkelig sted. Nettet kan tilsynelatende gi tilgang til alt vi kan ønske oss av informasjon om steder, mennesker og begivenheter, men ingenting kan måle seg med å dra ut og oppleve dette i det virkelige liv. Universitetet minner oss studenter til stadighet om dette, spesielt ved å anbefale utveksling. Idet vi begynner å studere får vi høre om alle de fantastiske valgmulighetene vi har, og hvor viktig det er med et utenlandsopphold. Utveksling blir nærmest ansett som en naturlig del av studiegangen. Det universitetet glemmer å informere om i sin reklamering for dette, er papirmøllen som utgjør utveksling.
De fleste studenter som har vært et semester eller fler i utlandet vil nok snakke varmt om sine opplevelser og anbefale utveksling til andre studenter. Likevel vil de nok ganske realistisk forberede sine medstudenter på at veien til utlandet kan kreve tålmodighet. Vel og merke har UiB nok av linker på sine nettsider, der det finnes informasjon om søkeprosessen, men det er ikke alltid like enkelt som å følge en oppskrift. Det gjelder å forberede seg på å bli sendt fram og tilbake mellom glasshuset og infosenteret på leting etter det rette sted for å hente ut dokumenter og å levere dokumenter. Er man så heldig å finne en ansatt som synes å vite hvordan søknadsprossessen skal foregå, gjelder det å holde fast ved denne, hvis ikke kan man bli sendt som en sprettball mellom folk som «tror» du skal dit eller dit.
Studenrapporter på UiBs nettsider forteller om utfordringer ved å lete seg fram til fag som kan påføres skjema for forhåndsgodkjenning. Her gjelder det å være forberedt på at ikke alt blir som man har planlagt når man endelig entrer det store utland. Det gjelder å holde tunga rett i munnen når godkjenninger, politiattester, studievisum, flybilletter, bolig og studielån skal skaffes. Det er mange skjemaer som skal fylles ut, og papirarbeide som skal hit og dit, og flere studenter føler at universitetet kunne vært til mer hjelp med håndtering av dette.
Vel og merke bør ikke universitetet slutte å anbefale utveksling, men kanskje de også bør gi studentene sine en «heads up» når det gjelder søkeprosessen. Er man ikke forberedt på at det blir mye jobb, blir det kanskje lettere å bli skremt vekk i prosessen enn hvis man var forberedt på å få testet tålmodigheten sin. Papirarbeide er det også når man kommer hjem fra utlandet. Da skal karakterer, oppgaver og søknad om endelig godkjenning av fag sendes inn. Når man står midt oppe i alt dette, kan det føles som om man drukner i papirer, men er det én ting studentrapportene viser, så er det at utenlandsoppholdet og opplevelsene man har der er verdt all venting. UiB kan definitivt bli flinkere til å gjøre søknadsprosessen enklere, for er det én ting de har rett i så er det at utveksling er en opplevelse for livet.